Vår digitaliserte hverdag

Blandet med alle årets aprilsspøker, dukket følgende nyhet opp: Det finske postvesenet vil åpne all post, scanne den og sende den videre til deg som vedlegg i en e-post. Av praktiske årsaker, selvfølgelig. Så slipper de å sende ut postbudet så ofte.

Håndskriften er døden nær, skriver forskerne. En nyhet som gleder mange, sikkert også det finske postvesenet. Jeg, derimot, er litt bekymret. Ikke fordi jeg er postbud, og er redd for å bli overflødig. Ikke fordi jeg lever av å selge penner og papir. Ei heller fordi jeg ikke skulle klare å benytte meg av en skjerm og et tastatur. Men fordi det ligger i teknologiens natur at det hele tiden foregår en utvikling. Et håndskrevet brev fra 1980 lar seg lett lese i dag - forutsatt at brevet har blitt lagret på en forsvarlig måte. Men et dokument skrevet i tekstbehandlingsprogrammet Brum på en Tiki 100-maskin - hvordan leser man det?

Det første problemet man støter på er at dokumentet ligger lagret på en 5¼" diskett. Diskett?! Om man kjøper en ny datamaskin i dag, får man knapt med en diskettstasjon - og iallefall ikke en på 5¼"!

Det neste problemet vil være å få datamaskinen til å forstå filformatet. I sin griskhet og egenrådighet etter å få oss til å kjøpe akkurat deres produkt, har programvareleverandørene gjort sitt for at deres filformat ikke nødvendigvis skal la seg åpne av konkurrentenes tilsvarende programmer. Og ikke bare det - den rivende utviklingen har gjort at dokument skrevet i en nyere utgave ikke lar seg åpne i en eldre utgave av samme program.

Fra 1. januar i år skal alt innhold på den norske stats og alle kommuners nettsteder bestå av åpne standarder. Det vil i praksis bety at man skal kunne gjøre seg bekjent av innholdet uansett hva slags enhet man bruker. I tillegg vil det i fremtiden gjøre det enklere å kunne tyde fordums filer.

At kommune og stat gjør sitt er vel og bra, men vi som forbrukere bude kanskje også ta oss i akt for hvordan vi benytter og tar vare på våre digitale budskap?

Og hva om noen slår av strømmen...?