FONO vil ha plateselskapene bort fra Spotify, skrev Aftenposten 26. juni. Bakgrunnen er at det drypper for lite kronasjer ned på artister, plateselskaper og opphavsmenn.
Platebransjen og FONO står selvfølgelig helt fritt til å gjøre som de vil. Om det er et så gjennomtenkt trekk, er jeg derimot usikker på.
Ifølge artikkelen er det anslagsvis 600.000 norske brukere av Spotify. Det er 600.000 potensielle kunder. Det er ikke dermed sagt at det er 600.000 som ønsker å høre på Vamp. Artikkelen henger seg opp i hvorvidt disse brukerne benytter den reklamefinansierte versjonen eller om de har betalt for å slippe å høre reklame.
Det man burde henge seg opp i, er hva slags avtale de ulike plateselskapene og artistene har med Spotify. Ifølge uoffisielle tall fra diskusjonsforumet til Spotify får uavhengige artister betalt 0,0013 kroner hver gang en låt streames, mens selskap ofte får 0,05 kroner for hver stream.
Når Majorstudio motar mellom 50.000,- og 100.000,- vil det si at med 0,05,-/stream er låter fra deres portefølje spillt mellom 1.000.000 og 2.000.000 ganger. Nå er det ikke sikkert de tallene stemmer, da det er TONO som har forhandlet frem avtalen med Spotify - og som solgte artistene på billigsalg i oppstartsfasen. Tall fra en artikkel Dagbladet skrev i august 2009 tyder på at det kan stemme - da de skrev at plateselskapet Junior Racing hadde mottatt 19 kroner for 55 100 streams (=0,00034,-/stream).
I Sverige har utbetalingene fra Spotify økt med 8 ganger hva som ble utbetalt i 2009. Stim, svenskenes svar på Tono, vil ikke uttale seg om antall ganger en låt streames - men heller fokusere på antallet brukere.
Om Spotify har gått over til en prissetting basert på et lands brukermasse kan jeg forstå at norske musikere sliter. Med potensielt 4,5 millioner brukere mot Sveriges 9,4 millioner er det ikke rart det blir tomt i kassa. Men en slik ordning virker svært så merkelig på meg. Hadde jeg og alle nordmenn med meg bare hørt på norsk musikk, svenskene på svensk musikk og så videre, ville jeg ha forstått en slik fordeling. Men jeg hører faktisk mer på utenlandsk musikk enn på norsk. Og hvem vet - kanskje sitter det en person i Spania som ikke gjør annet enn å høre på Vamp?
Hvis Spotify fremdeles betaler opphavsorganisasjonene i hvert enkelt land ut fra brukermassen, vil det da bety at Tono får betalt for hver gang jeg streamer en låt med en utenlandsk artist? Vil da den spanske opphavsrettighetsorganisasjonen motta alle pengene for personen som ikke brukte Spotify til annet enn å streame Vamp? Hvor er da belegget for at artisten skal få betalt for musikken vi hører på?
Dette blir bare spekulasjoner og tankelek fra min side. Men å gjøre det så enkelt å gi brukerne av den reklamebaserte utgaven av Spotify skylden for at norske plateselskap ikke tjener nok penger på Spotify, syns jeg blir for simpelt. Om mine antakelser har litt rot i virkeligheten, virker det å henge på Tonos jobb med å inngå avtaler med Spotify, ikke hvorvidt jeg betaler 99,-/mnd for å slippe å høre reklame. Jeg hører også musikk på reklamefinansiert radio, men har aldri hørt opphavsrettighetsorganisasjonene bedt meg om å betale dem for å høre på musikken der...
At Spotify i tillegg har mye av æren for at piratkopiering av musikk har gått ned, er kanskje ikke så interessant for platebransjen? Mon tro om bransjen tenkt over muligheten for at piratkopieringen, og ikke inntektene, vil øke dersom de trekker seg fra Spotify?
tirsdag 29. juni 2010
mandag 28. juni 2010
All your searches are belong to us
19. juni presenterte EU-politikerne Tiziano Motti og Anna Záborská et forslag om å utvide Datalagringsdirektivet til også å omfatte søkemotorer;
Tiziano og Anna er neppe noen teknologer. Jeg velger i alle fall å tro at de ikke har særlig teknisk innsikt med tanke på utspillet de kom med.
Ikke har de uttalt hva slags søkedata det er snakk om - ut over at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep. Ei heller hvem som skal håndtere lagringen av slike søk. Og på toppen av kransekaka mangler en definisjon på søkemotor.
En søkemotor er nemlig mer enn Google. Ja, faktisk er en søkemotor mer enn Bing, Yahoo og Kvasir også. Tygg litt på ordet. Er det ikke betegnende at ordet er sammensatt av ordene søke og motor? Altså en motor som søker? I overført betydning - et dataprogram som søker.
Slik teksten til Motti og Záborská står nå, gjelder forslaget alle søkemotorer. Alle dataprogram som søker. I og med at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep, kan vi begrense det til å gjelde alle dataprogram som søker online.
Det er mange, det.
Det er de åpenbare - søkemotorene vi bruker for å finne informasjon på nettet. De jeg nevnte tidligere. De indekserer nettet, og gjør det enklere for oss å finne de nettsidene vi er på utkikk etter. Men de er ikke de eneste. Wikipedia har en liste over forskjellige søkemotorer. Den er neppe komplett. Det skal ikke så mye kompetanse til for å bygge en søkemotor som jobber seg gjennom nettet og bygger opp en søkbar database.
Men det stopper ikke der. Åneida! De fleste nettsted av en viss størrelse, og med respekt for brukerne, tilbyr muligheten til å søke på siden sin. Mange bruker teknologi tilbydd av de store - eksempelvis bruker VG Nett Google som sin leverandør av søkeresultat. Mens andre bruker egne søkemotorer tilknyttet publiseringssystemet sitt.
Nå må da vel alle mulige søkemotorer være omtalt? Åneida! Alle dynamiske nettsider omfattes også slik teksten er skrevet i dag. Alle dynamiske nettsider bygges opp på bakgrunn av gitte parametre ("søkeord"). Et typisk dynamisk nettsted henter ut tittel, bilde og ingress basert på gitte parametre, eksempelvis de ti nyeste artiklene i kategorien "musikk" publisert av "musiker".
Det er også det som skjer når du logger inn på en nettside. Om det er Facebook, Altinn eller Gmail kommer på det samme. Prosedyren er den samme. Når du logger inn, sender du brukernavn og passord til systemet. Systemet søker etter en kobling mellom brukernavn og passord, og presenterer et resultat ut fra om koblingen ble funnet eller ei.
I mine øyne, er alle sider som håndterer HTTP POST og HTTP GET-protokollene en form for søkemotor. Det vil si så å si alle.
I mitt hode vil altså de to smartingene overvåke så å si hele internett.
De sier ikke hvem som skal lagre disse søkene. Det har blitt foreslått på Twitter at søkemotorene selv skal lagre søkene. Men hvem skal overvåke og pålegge søkemotorene å gjøre det når det, slik teksten er nå, kan omfatte alle dynamiske sider på internett? Og har EU-/EØS-landene jurisdiksjon til å pålegge utenlandske selskap slike krav?
Det tror jeg ikke vil være gjennomførbart.
Det jeg tror kan være gjennomførbart, er at ISP'ene lagrer alle HTTP requester sammen med resten av DLD-materialet.
At det innebærer at ISP'ene, og deretter politiet, vil få tilgang til alle dine bevegelser på nettet, dine søk og dine brukernavn og passord, får så være. For vårt eget personvern er vel ikke så viktig så lenge vi kan redde et barn. Eller hva?
2. Asks the Council and the Commission to implement Directive 2006/24/EC and extend itI likhet med Helga Pedersen, gjør de det for barnas beste. -Redder vi et barn, er det verdt det, har hun tidligere uttalt.
to search engines in order to tackle online child pornography and sex offending rapidly
and effectively;
Tiziano og Anna er neppe noen teknologer. Jeg velger i alle fall å tro at de ikke har særlig teknisk innsikt med tanke på utspillet de kom med.
Ikke har de uttalt hva slags søkedata det er snakk om - ut over at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep. Ei heller hvem som skal håndtere lagringen av slike søk. Og på toppen av kransekaka mangler en definisjon på søkemotor.
En søkemotor er nemlig mer enn Google. Ja, faktisk er en søkemotor mer enn Bing, Yahoo og Kvasir også. Tygg litt på ordet. Er det ikke betegnende at ordet er sammensatt av ordene søke og motor? Altså en motor som søker? I overført betydning - et dataprogram som søker.
Slik teksten til Motti og Záborská står nå, gjelder forslaget alle søkemotorer. Alle dataprogram som søker. I og med at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep, kan vi begrense det til å gjelde alle dataprogram som søker online.
Det er mange, det.
Det er de åpenbare - søkemotorene vi bruker for å finne informasjon på nettet. De jeg nevnte tidligere. De indekserer nettet, og gjør det enklere for oss å finne de nettsidene vi er på utkikk etter. Men de er ikke de eneste. Wikipedia har en liste over forskjellige søkemotorer. Den er neppe komplett. Det skal ikke så mye kompetanse til for å bygge en søkemotor som jobber seg gjennom nettet og bygger opp en søkbar database.
Men det stopper ikke der. Åneida! De fleste nettsted av en viss størrelse, og med respekt for brukerne, tilbyr muligheten til å søke på siden sin. Mange bruker teknologi tilbydd av de store - eksempelvis bruker VG Nett Google som sin leverandør av søkeresultat. Mens andre bruker egne søkemotorer tilknyttet publiseringssystemet sitt.
Nå må da vel alle mulige søkemotorer være omtalt? Åneida! Alle dynamiske nettsider omfattes også slik teksten er skrevet i dag. Alle dynamiske nettsider bygges opp på bakgrunn av gitte parametre ("søkeord"). Et typisk dynamisk nettsted henter ut tittel, bilde og ingress basert på gitte parametre, eksempelvis de ti nyeste artiklene i kategorien "musikk" publisert av "musiker".
Det er også det som skjer når du logger inn på en nettside. Om det er Facebook, Altinn eller Gmail kommer på det samme. Prosedyren er den samme. Når du logger inn, sender du brukernavn og passord til systemet. Systemet søker etter en kobling mellom brukernavn og passord, og presenterer et resultat ut fra om koblingen ble funnet eller ei.
I mine øyne, er alle sider som håndterer HTTP POST og HTTP GET-protokollene en form for søkemotor. Det vil si så å si alle.
I mitt hode vil altså de to smartingene overvåke så å si hele internett.
De sier ikke hvem som skal lagre disse søkene. Det har blitt foreslått på Twitter at søkemotorene selv skal lagre søkene. Men hvem skal overvåke og pålegge søkemotorene å gjøre det når det, slik teksten er nå, kan omfatte alle dynamiske sider på internett? Og har EU-/EØS-landene jurisdiksjon til å pålegge utenlandske selskap slike krav?
Det tror jeg ikke vil være gjennomførbart.
Det jeg tror kan være gjennomførbart, er at ISP'ene lagrer alle HTTP requester sammen med resten av DLD-materialet.
At det innebærer at ISP'ene, og deretter politiet, vil få tilgang til alle dine bevegelser på nettet, dine søk og dine brukernavn og passord, får så være. For vårt eget personvern er vel ikke så viktig så lenge vi kan redde et barn. Eller hva?
Abonner på:
Innlegg (Atom)