Åpent tilgjengelig?

Som nevnt i en tidligere bloggpost, skal det brukes åpne dokumentstandarder på offentlige nettsteder fra 1. januar 2010.

Dette betyr at brukere av alle kommunale eller statlige nettsteder kan lese dokumenter uavhengig av hvilken programvare og type datautstyr den enkelte bruker.

Via @jonwesselaas ramlet jeg over bloggen til Forvirra Halvnerd, som i et innlegg skriver om sitt forsøk på å hente data ut fra publisert materiale hos Post- og Teletilsynet.

(...) jeg høyreklikker og lagrer samtlige oppføringer på januar og februar i år for å behandle dette videre, så kommer problemet, arkivet er lagret i Word 2003 HTML, dette medfører at informasjon jeg søker ligger i pluss minus 50 linjer fra treff etter klartekst søk.

Om normen for offentlig tilgjengelig informasjon, er lik dette eksemplet fra Post- og Teletilsynet, har det offentlige feilet i sin egen forskrift om å bruke åpne standarder. Javisst, det er HTML. Men det er ikke validerende HTML! Så langt ifra! Alle som har holdt på med webutvikling i større eller mindre grad, vet at Microsofts Office-programmer ikke er til å stole på når det gjelder åpne standarder.

Når den nye forskriften slår fast at informasjonen skal være tilgjengelig uavhengig av programvare og datautsyr, er det viktig å forstå at selv om man velger fil > lagre som web-side i Word, betyr ikke det at det er ren HTML som kommer ut.

Ikke bare kan uren HTML-kode føre til at nettsiden ser rar og merkelig ut, eller at informasjonen er vanskelig tilgjengelig - som i Forvirra Halvnerd sitt tilfelle. Det kan også føre til at informasjonen blir utilgjengelig for enkelte, eksempelvis blinde og fysisk handicapede som bruker braille leselist eller tekst-til-tale.

Det offentlige bør være en foregangsenhet i å gjøre informasjonen tilgjengelig for alle. Det bør gjøres så bra at private aktører tar det til etteretning, og følger etter. Her handler det ikke bare om å følge W3C-standardene, men på alle måter gjøre informasjon like tilgjengelig for alle.

Addendum: Etter at @asleo retweeta min tweet om dette blogginnlegget, fant jeg fram til at han har vært med på å oversette Dive Into Accessibility til norsk - Kast deg ut i tilgjengelighet, en gratis e-book om å gjøre nettsteder mer tilgjengelige.

Mai - en måned for frihet og rettigheter

Om ikke lenge er den her, dagen da togene aldri står. Dagen da alle enten tar toget eller står på sidelinjen og observerer det. Dagen verken NSB eller Jernbaneverket kan få det til å spore av. Dagen da vi feirer vår egen grunnlov, at vi ble fri unionen med Sverige.

17 dager tidligere er det også mange av oss som går i tog. Også denne gangen for frihet og rettigheter. Friheter og rettigheter vi i dag tar for gitt, som 8 timers arbeidsdag, 8 timers frihet og 8 timers hvile. I dag føler kanskje mange av oss at vi har all friheten vi trenger. At verden er perfekt. At vi i Norge lever som vi vil, gjør som vi vil.

Men gjør vi det? Er vi bare bundet av lovverket Den norske stat har tredd ned over oss? Er det annet som tvinger oss til å gjøre som vi ikke vil?

Verden vi befinner oss i er fylt til randen av teknologiske duppedingser - mange til vår forlystelse og glede. Dog felles for svært, svært mange av dem - fra VHS videoavspillere på 80-tallet til nykomlingen iPad - er den mer eller mindre kvelende bruken av DRM. Digital Rights Management, populært kalt Digital Restrictions Management, eksisterer fordi personene, eller helst selskapene, som eier rettighetene til produktet vil bestemme hvordan du bruker det.

Kjøper du deg en fysisk bok, er det opp til deg hvor og hvordan du ønsker å lese den. Det er opp til deg om du vil bruke boka til hatt, om du bruker den for å støtte opp et ustødig bord eller om du klipper den i fillebiter for å lime bokstavene sammen til et anonymt trusselbrev. Kjøper du deg en fysisk kortstokk, kan du gjøre så mangt med den ut over et slag Vri åtter eller Poker.

Kjøper du deg derimot et digitalt produkt, er det plutselig ikke du som har kontrollen over produktet ditt lenger. DVD-filmer har regionrestriksjoner. Kjøper du en film i USA, som har region 1, er det slett ikke sikkert du får spille den av på DVD-spilleren din hjemme i Norge, som er region 2. Kjøper du film i Apples iTunes, er det stor sannsynlighet for at den er forkrøplet med FairPlay. Liknende system finnes i teknologien som lar oss se HD-filmer fra Bluray på en HDTV. Om du ikke bruker godkjent utstyr, vil kvaliteten på det du ser og hører automatisk forringes, og det du ser og hører er ikke av så god kvalitet som du skulle forvente. Alt takket være HDCP.

Nå er vi lei av å bli lagt bånd på. Å bli fortalt hvordan vi kan eller ikke kan bruke produktene vi kjøper. Å la oss styre av firma som tenker egen vinning fremfor brukbarhet for forbrukerne.

Jeg oppfordrer dere alle til å bruke 4. mai til å markere deres standpunkt for en friere hverdag - en hverdag uten restriksjoner pålagt av pengegriske firma.

Vår digitaliserte hverdag

Blandet med alle årets aprilsspøker, dukket følgende nyhet opp: Det finske postvesenet vil åpne all post, scanne den og sende den videre til deg som vedlegg i en e-post. Av praktiske årsaker, selvfølgelig. Så slipper de å sende ut postbudet så ofte.

Håndskriften er døden nær, skriver forskerne. En nyhet som gleder mange, sikkert også det finske postvesenet. Jeg, derimot, er litt bekymret. Ikke fordi jeg er postbud, og er redd for å bli overflødig. Ikke fordi jeg lever av å selge penner og papir. Ei heller fordi jeg ikke skulle klare å benytte meg av en skjerm og et tastatur. Men fordi det ligger i teknologiens natur at det hele tiden foregår en utvikling. Et håndskrevet brev fra 1980 lar seg lett lese i dag - forutsatt at brevet har blitt lagret på en forsvarlig måte. Men et dokument skrevet i tekstbehandlingsprogrammet Brum på en Tiki 100-maskin - hvordan leser man det?

Det første problemet man støter på er at dokumentet ligger lagret på en 5¼" diskett. Diskett?! Om man kjøper en ny datamaskin i dag, får man knapt med en diskettstasjon - og iallefall ikke en på 5¼"!

Det neste problemet vil være å få datamaskinen til å forstå filformatet. I sin griskhet og egenrådighet etter å få oss til å kjøpe akkurat deres produkt, har programvareleverandørene gjort sitt for at deres filformat ikke nødvendigvis skal la seg åpne av konkurrentenes tilsvarende programmer. Og ikke bare det - den rivende utviklingen har gjort at dokument skrevet i en nyere utgave ikke lar seg åpne i en eldre utgave av samme program.

Fra 1. januar i år skal alt innhold på den norske stats og alle kommuners nettsteder bestå av åpne standarder. Det vil i praksis bety at man skal kunne gjøre seg bekjent av innholdet uansett hva slags enhet man bruker. I tillegg vil det i fremtiden gjøre det enklere å kunne tyde fordums filer.

At kommune og stat gjør sitt er vel og bra, men vi som forbrukere bude kanskje også ta oss i akt for hvordan vi benytter og tar vare på våre digitale budskap?

Og hva om noen slår av strømmen...?