Du och jag, Alfred. Och världen samt.

Dagens Næringsliv slapp en mediebombe den 19. oktober. "Dette vet mediekjempen om oss". Først forteller Bjørn Eckblad hva han vet at Schibsted vet om ham. Så skriver Anders W. Hagen litt om hvorfor Schibsted gjør det.

Skrekk og gru. Store, fæle Schibsted. Så ille var det at de måtte ut med en pressemelding og forklare hvorfor de overvåker som de gjør.

Det er ikke bare når du er innlogget i tjenester som SPiD at du overvåkes, som Trond Wingård påpeker i NRK Ytring. De fleste moderne nettsted inneholder opptil flere agenter som overvåker deg.

Dertil også DN.

Dette bør ikke være noen nyhet. Sporing skjedde også på Geocities med glorete trafikktellere av ymse slag. Ikke på nær så omfattende som i dag, men dog - du ble telt du også. Og da var det kult.

Dette er den åpenbare overvåkingen. Så har vi alle dem som skjer bak teppet. Alle klienter (eksempelvis en nettleser eller en app) som snakker med en server eller en tjeneste (eksempelvis Facebook, Dagens Næringsliv eller Altinn) sender informasjon om seg selv til serveren. Denne kan loggføres uten at noen andre enn dem som drifter serveren vet at den gjør det.

I tillegg er ikke veien fra klient til tjeneste en strak kommunikasjonslinje. Her løper kommunikasjonen i sikk-sakk, og er innom flere nettverksnoder før den når mottakeren. Sitter du med en Windows PC, kan du åpne kommandolinjen og skrive tracert www.facebook.com for å se hvilke noder du er innom før du omsider får kommunisert med Facebook. Tilsvarende på Mac er traceroute www.facebook.com fra terminal. Blir det for teknisk avansert, kan du prøve en online sporing fra tracert.org. Merk: Da får du ikke se bevegelsene fra deg til bestemmelsesstedet, men fra serveren til tracert.org.

Nå når du vet at kommunikasjonen din er innom flere nettverksnoder på tur til bestemmelsesstedet, kan du spørre deg følgende spørsmål: Hva vet nettverksnodene om meg?

Her vil en datakyndig si at det ikke er så mye av selve kommunikasjonen som plukkes opp. Kommunikasjonen brytes nemlig opp i veldig, veldig små biter før den sendes ut, og det er slettes ikke sikkert alle bitene reiser samme vei, selv om målet er det samme.

Om det var så vel, ville vi ikke hatt teknologi som tar de små kommunikasjonspakkene nærmere i øyensyn. Det burde ikke være nødvendig å nevne mer enn CIA, NSA og Edward Snowden.

Og hopper vi ut av Internett et lite øyeblikk, og ser på kommunikasjonslinjene i seg selv, skal det ikke mye til for teleselskapene å finne ut hvor vi er til enhver tid. Mobiltelefonen er jo alltid med.

Jeg må si at det er litt underfundig at så mange var for Datalagringsdirektivet, og at så mange hever øyenbrynene over at et medieselskap lagrer informasjon om brukervanene.

Og til alle som har lyst til å forsvinne helt fra overvåkingssamfunnet, må jeg bare få ønske lykke til. Det vil nok være like iøyenfallende å plutselig forsvinne helt fra alle systemer som aktiviteten du logges med i dag.

En app stjal jobben din

Jeg tenkte jeg skulle kalle blogginnlegget "There's an app for that", men så fant jeg ut at Apple har trademark på utsagnet. Dermed ble det ikke noe av det.

Apple kan tilsynelatende ta æren for at verden har utviklet seg til en æra av smarte telefoner med små, hendige app'er. Hvorvidt æren bør tilfalle dem eller ei er ikke poenget. At verden har utviklet seg, og i større grad omfavnet teknologien, derimot...

Mitt første møte med mobiltelefonen var på 80-tallet. Min far var lege, og brukte mobiltelefon når han hadde legevakt i kommunen vi bodde i. Mobiltelefonen var mobil i den forstand at den krevde hele passasjersetet foran i bilen, Mobiltelefonene har blitt vesentlig mindre siden den gang. Ikke alle er like små som Modu, men alikevel...

Hvordan vi bruker mobiltelefonen har også endret seg siden 80-tallet. Datatrafikken til og fra mobilene eksploderer. Kanskje ikke så rart. For det første var ikke mobilene på 80-tallet brukbare til mye annet enn å snakke i. Datatrafikken var forøvrig begrenset til 1200 baud (ca 1Kbit/s). At teleselskapene i dag lanserer 4G-nettverk, hvor hastigheten ligger opp mot 1Gbit/s, sier litt om hvor mye mer data vi kan sende og motta.

Slagordet fra Apple var nok en sannhet med modifikasjoner i 2009. Antallet apps tilgjengelig for mobiler siden den gang har økt betraktelig. Og hvor vi bruker apps likeså. Ikke at antallet apps eller antallet enheter hvor vi bruker apps på egentlig er så nøye.

Det jeg vil fokusere på, er hva app'ene erstatter. Da mener jeg med et utvidet app-begrep som inkluderer program for datamaskiner, lesebrett, mobiltelefoner, smart-tv'er, biler, klokker, briller osv.

De følgende spørsmålene kan oppleves banale. Når brukte du sist et kartotek-kort? Hvor lenge siden er det du fysisk slo opp i en telefonkatalog av papir? Eller et leksikon? Et atlas?

Spør deg så: Når søkte du sist i en database? Hvor lenge siden er det du søkte opp et telefonnummer på 1881.no, telefonkatalogen.no eller en tilsvarende tjeneste/app? Hvor lenge siden er det du søkte i Wikipedia, Google Maps eller tilsvarende?

Jeg antar at dere skjønner hvor jeg vil.

Bruksmønsteret vårt er endret. Vi gjør ikke som vi en gang gjorde. Effektiviteten har økt. Samtidig er mange produksjonsmønstre rasjonalisert.

Kartotek-kortene trengs ikke. Arkivskapene trengs ikke. Det trengs ikke like mange bibliotekarer for å vedlikeholde en digital database. Det trengs en server med programvare og nok lagringsplass. Og det er hyllevare.

So what? Så mange har da vel aldri jobbet med å produsere arkivskap, kartotek-kort, telefonkataloger og atlas? Kanskje ikke, men noen har gjort det. Og de fleste av dem gjør neppe det lenger.

Hvor mange leser papiraviser? Antallet er synkende. Hvor mange får nyhetene presentert digitalt? En økende andel. Faktisk så mange at NRK ønsker lisens på digitale dingser.

Ikke bare taper papiravisene lesere, men de taper også innhold. Sist du ønsket å kjøpe eller selge noe - sjekket du rubrikkannonsene i lokalavisa eller Finn.no? Sist du leste om noen som hadde bursdag eller endret sivilstatus - skjedde det i avisa eller på Facebook?

"Ingen kjøper så mye bøker på nett som oss nordmenn.", "Nettet tar over julehandelen", "Netthandel knuser butikkene!". Hvem vil merke det? De lokale kjøpmennene med fysiske butikker.

Cruisecontrol er etterhvert blitt vanlig i nyere biler, sammen med antispinn, automatisk parkering og annet digitalt ekstrautstyr. Alt sammen styrt av en datamaskin - ikke ulikt apps i en mobiltelefon. I USA er Googles førerløse bil godkjent i blant annet Nevada.

Hva skjer når førerløse fremkomstmidler blir vanligere enn personførte fremkomstmidler? Når vi oppdager at teknologien gjør en mye bedre jobb og fører oss mye tryggere fra A til B enn hva en sjåfør ville ha gjort? Hva skal alle bussjåførene, drosjesjåførene og lastebilsjåførene gjøre da? Hva skjer med alle kjøreskolene?

Vi ser et inntog av teknologi i helsesektoren, både innen diagnosering og omsorg. E-helse er i ferd med å bli et begrep. Hvem vil etter hvert merke det?

En journalist-kollega av meg mente for et års tid siden at jeg burde frykte å bli erstattet av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Jeg mener at enkelte av oss bør frykte å bli erstattet av en app.

Overvåkningsevangeliet

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Den europeiske union om at hele Europa skulle loggføres i Datalagringsdirektivet. Denne første loggføringen ble innført mens Stoltenberg var landshøvding i Norvegr. Og nesten alle i de europeiske lender ofret velvillig sin egen integritet til fordel for storsamfunnets kamp mot terror og alvorlig kriminalitet. Stoltenberg sendte sine undersåtter på signingsferd rundt om i landet, siden han var av norvegiansk hærkomst, for å overbevise folket om at også de måtte ofre sin integritet. Og mens de var på reise, kom undersåtten Helga Pedersen med den overbevisende frasen "Redder vi et barn..." For overgrep mot barn forekommer ikke før bildebevis av overgrepet blir spredt.

Det var noen hyrder der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over integriteten sin. Med et stod en Arbeiderpartirepresentant foran dem, og overvåkingstrangen lyste om dem. De ble meget forferdet. Men representanten sa til dem: "Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: Nå skal alle deres handlinger på nett og mobil lagres i 6 til 12 måneder; Dette er løsningen, frelsen. Og dette skal dere ha til tegn: Det er ikke snakk om overvåkning av alle landets borgere, men om utsatt sletting av lagrede data." Med ett var representanten omgitt av en pretensiøs hærskare, som lovpriste direktivet og sang:
"Ære være total kontroll og fred på jorden blant mennesker som har forkastet sin integritet."

Da representantene hadde forlatt dem og vendt tilbake til moderpartiet, sa hyrdene til hverandre: "La oss se litt nærmere på dette Datalagringsdirektivet, om det er så fantastisk som Arbeiderpartiet har kunngjort oss." Og de skyndte seg av sted og fant direktivet på Internettet. Da de fikk se det, fortalte de alt som var blitt sagt til dem om dette såkalte underet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte og sammen ble de sikre på at direktivet ikke var godt for menneskeheten. De leste høyt fra Menneskerettighetene, og skuet bort på Germania, som hadde forkastet direktivet til fordel for personvernet. Men Stoltenberg, som hadde hatt innsyn i samtalene, stengte dette ute fra sitt hjerte uten å grunne på det. Senere vedtok Stoltenberg i Regjering at direktivet skulle innføres. Hyrdene trakk seg tilbake, mens de priste og lovet Menneskerettigheten, og lovte at det de hadde hørt og sett skulle spres videre, som det var spredt til dem.

... Men musikken min får du aldri!

FONO vil ha plateselskapene bort fra Spotify, skrev Aftenposten 26. juni. Bakgrunnen er at det drypper for lite kronasjer ned på artister, plateselskaper og opphavsmenn.

Platebransjen og FONO står selvfølgelig helt fritt til å gjøre som de vil. Om det er et så gjennomtenkt trekk, er jeg derimot usikker på.

Ifølge artikkelen er det anslagsvis 600.000 norske brukere av Spotify. Det er 600.000 potensielle kunder. Det er ikke dermed sagt at det er 600.000 som ønsker å høre på Vamp. Artikkelen henger seg opp i hvorvidt disse brukerne benytter den reklamefinansierte versjonen eller om de har betalt for å slippe å høre reklame.

Det man burde henge seg opp i, er hva slags avtale de ulike plateselskapene og artistene har med Spotify. Ifølge uoffisielle tall fra diskusjonsforumet til Spotify får uavhengige artister betalt 0,0013 kroner hver gang en låt streames, mens selskap ofte får 0,05 kroner for hver stream.

Når Majorstudio motar mellom 50.000,- og 100.000,- vil det si at med 0,05,-/stream er låter fra deres portefølje spillt mellom 1.000.000 og 2.000.000 ganger. Nå er det ikke sikkert de tallene stemmer, da det er TONO som har forhandlet frem avtalen med Spotify - og som solgte artistene på billigsalg i oppstartsfasen. Tall fra en artikkel Dagbladet skrev i august 2009 tyder på at det kan stemme - da de skrev at plateselskapet Junior Racing hadde mottatt 19 kroner for 55 100 streams (=0,00034,-/stream).

I Sverige har utbetalingene fra Spotify økt med 8 ganger hva som ble utbetalt i 2009. Stim, svenskenes svar på Tono, vil ikke uttale seg om antall ganger en låt streames - men heller fokusere på antallet brukere.

Om Spotify har gått over til en prissetting basert på et lands brukermasse kan jeg forstå at norske musikere sliter. Med potensielt 4,5 millioner brukere mot Sveriges 9,4 millioner er det ikke rart det blir tomt i kassa. Men en slik ordning virker svært så merkelig på meg. Hadde jeg og alle nordmenn med meg bare hørt på norsk musikk, svenskene på svensk musikk og så videre, ville jeg ha forstått en slik fordeling. Men jeg hører faktisk mer på utenlandsk musikk enn på norsk. Og hvem vet - kanskje sitter det en person i Spania som ikke gjør annet enn å høre på Vamp?

Hvis Spotify fremdeles betaler opphavsorganisasjonene i hvert enkelt land ut fra brukermassen, vil det da bety at Tono får betalt for hver gang jeg streamer en låt med en utenlandsk artist? Vil da den spanske opphavsrettighetsorganisasjonen motta alle pengene for personen som ikke brukte Spotify til annet enn å streame Vamp? Hvor er da belegget for at artisten skal få betalt for musikken vi hører på?

Dette blir bare spekulasjoner og tankelek fra min side. Men å gjøre det så enkelt å gi brukerne av den reklamebaserte utgaven av Spotify skylden for at norske plateselskap ikke tjener nok penger på Spotify, syns jeg blir for simpelt. Om mine antakelser har litt rot i virkeligheten, virker det å henge på Tonos jobb med å inngå avtaler med Spotify, ikke hvorvidt jeg betaler 99,-/mnd for å slippe å høre reklame. Jeg hører også musikk på reklamefinansiert radio, men har aldri hørt opphavsrettighetsorganisasjonene bedt meg om å betale dem for å høre på musikken der...

At Spotify i tillegg har mye av æren for at piratkopiering av musikk har gått ned, er kanskje ikke så interessant for platebransjen? Mon tro om bransjen tenkt over muligheten for at piratkopieringen, og ikke inntektene, vil øke dersom de trekker seg fra Spotify?

All your searches are belong to us

19. juni presenterte EU-politikerne Tiziano Motti og Anna Záborská et forslag om å utvide Datalagringsdirektivet til også å omfatte søkemotorer;

2. Asks the Council and the Commission to implement Directive 2006/24/EC and extend it
to search engines in order to tackle online child pornography and sex offending rapidly
and effectively;

 I likhet med Helga Pedersen, gjør de det for barnas beste. -Redder vi et barn, er det verdt det, har hun tidligere uttalt.

Tiziano og Anna er neppe noen teknologer. Jeg velger i alle fall å tro at de ikke har særlig teknisk innsikt med tanke på utspillet de kom med.

Ikke har de uttalt hva slags søkedata det er snakk om - ut over at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep. Ei heller hvem som skal håndtere lagringen av slike søk. Og på toppen av kransekaka mangler en definisjon på søkemotor.

En søkemotor er nemlig mer enn Google. Ja, faktisk er en søkemotor mer enn Bing, Yahoo og Kvasir også. Tygg litt på ordet. Er det ikke betegnende at ordet er sammensatt av ordene søke og motor? Altså en motor som søker? I overført betydning - et dataprogram som søker.

Slik teksten til Motti og Záborská står nå, gjelder forslaget alle søkemotorer. Alle dataprogram som søker. I og med at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep, kan vi begrense det til å gjelde alle dataprogram som søker online.

Det er mange, det.

Det er de åpenbare - søkemotorene vi bruker for å finne informasjon på nettet. De jeg nevnte tidligere. De indekserer nettet, og gjør det enklere for oss å finne de nettsidene vi er på utkikk etter. Men de er ikke de eneste. Wikipedia har en liste over forskjellige søkemotorer. Den er neppe komplett. Det skal ikke så mye kompetanse til for å bygge en søkemotor som jobber seg gjennom nettet og bygger opp en søkbar database.

Men det stopper ikke der. Åneida! De fleste nettsted av en viss størrelse, og med respekt for brukerne, tilbyr muligheten til å søke på siden sin. Mange bruker teknologi tilbydd av de store - eksempelvis bruker VG Nett Google som sin leverandør av søkeresultat. Mens andre bruker egne søkemotorer tilknyttet publiseringssystemet sitt.

Nå må da vel alle mulige søkemotorer være omtalt? Åneida! Alle dynamiske nettsider omfattes også slik teksten er skrevet i dag. Alle dynamiske nettsider bygges opp på bakgrunn av gitte parametre ("søkeord"). Et typisk dynamisk nettsted henter ut tittel, bilde og ingress basert på gitte parametre, eksempelvis de ti nyeste artiklene i kategorien "musikk" publisert av "musiker".

Det er også det som skjer når du logger inn på en nettside. Om det er Facebook, Altinn eller Gmail kommer på det samme. Prosedyren er den samme. Når du logger inn, sender du brukernavn og passord til systemet. Systemet søker etter en kobling mellom brukernavn og passord, og presenterer et resultat ut fra om koblingen ble funnet eller ei.

I mine øyne, er alle sider som håndterer HTTP POST og HTTP GET-protokollene en form for søkemotor. Det vil si så å si alle.

I mitt hode vil altså de to smartingene overvåke så å si hele internett.

De sier ikke hvem som skal lagre disse søkene. Det har blitt foreslått på Twitter at søkemotorene selv skal lagre søkene. Men hvem skal overvåke og pålegge søkemotorene å gjøre det når det, slik teksten er nå, kan omfatte alle dynamiske sider på internett? Og har EU-/EØS-landene jurisdiksjon til å pålegge utenlandske selskap slike krav?

Det tror jeg ikke vil være gjennomførbart.

Det jeg tror kan være gjennomførbart, er at ISP'ene lagrer alle HTTP requester sammen med resten av DLD-materialet.

At det innebærer at ISP'ene, og deretter politiet, vil få tilgang til alle dine bevegelser på nettet, dine søk og dine brukernavn og passord, får så være. For vårt eget personvern er vel ikke så viktig så lenge vi kan redde et barn. Eller hva?

Åpent tilgjengelig?

Som nevnt i en tidligere bloggpost, skal det brukes åpne dokumentstandarder på offentlige nettsteder fra 1. januar 2010.

Dette betyr at brukere av alle kommunale eller statlige nettsteder kan lese dokumenter uavhengig av hvilken programvare og type datautstyr den enkelte bruker.

Via @jonwesselaas ramlet jeg over bloggen til Forvirra Halvnerd, som i et innlegg skriver om sitt forsøk på å hente data ut fra publisert materiale hos Post- og Teletilsynet.

(...) jeg høyreklikker og lagrer samtlige oppføringer på januar og februar i år for å behandle dette videre, så kommer problemet, arkivet er lagret i Word 2003 HTML, dette medfører at informasjon jeg søker ligger i pluss minus 50 linjer fra treff etter klartekst søk.

Om normen for offentlig tilgjengelig informasjon, er lik dette eksemplet fra Post- og Teletilsynet, har det offentlige feilet i sin egen forskrift om å bruke åpne standarder. Javisst, det er HTML. Men det er ikke validerende HTML! Så langt ifra! Alle som har holdt på med webutvikling i større eller mindre grad, vet at Microsofts Office-programmer ikke er til å stole på når det gjelder åpne standarder.

Når den nye forskriften slår fast at informasjonen skal være tilgjengelig uavhengig av programvare og datautsyr, er det viktig å forstå at selv om man velger fil > lagre som web-side i Word, betyr ikke det at det er ren HTML som kommer ut.

Ikke bare kan uren HTML-kode føre til at nettsiden ser rar og merkelig ut, eller at informasjonen er vanskelig tilgjengelig - som i Forvirra Halvnerd sitt tilfelle. Det kan også føre til at informasjonen blir utilgjengelig for enkelte, eksempelvis blinde og fysisk handicapede som bruker braille leselist eller tekst-til-tale.

Det offentlige bør være en foregangsenhet i å gjøre informasjonen tilgjengelig for alle. Det bør gjøres så bra at private aktører tar det til etteretning, og følger etter. Her handler det ikke bare om å følge W3C-standardene, men på alle måter gjøre informasjon like tilgjengelig for alle.

Addendum: Etter at @asleo retweeta min tweet om dette blogginnlegget, fant jeg fram til at han har vært med på å oversette Dive Into Accessibility til norsk - Kast deg ut i tilgjengelighet, en gratis e-book om å gjøre nettsteder mer tilgjengelige.

Mai - en måned for frihet og rettigheter

Om ikke lenge er den her, dagen da togene aldri står. Dagen da alle enten tar toget eller står på sidelinjen og observerer det. Dagen verken NSB eller Jernbaneverket kan få det til å spore av. Dagen da vi feirer vår egen grunnlov, at vi ble fri unionen med Sverige.

17 dager tidligere er det også mange av oss som går i tog. Også denne gangen for frihet og rettigheter. Friheter og rettigheter vi i dag tar for gitt, som 8 timers arbeidsdag, 8 timers frihet og 8 timers hvile. I dag føler kanskje mange av oss at vi har all friheten vi trenger. At verden er perfekt. At vi i Norge lever som vi vil, gjør som vi vil.

Men gjør vi det? Er vi bare bundet av lovverket Den norske stat har tredd ned over oss? Er det annet som tvinger oss til å gjøre som vi ikke vil?

Verden vi befinner oss i er fylt til randen av teknologiske duppedingser - mange til vår forlystelse og glede. Dog felles for svært, svært mange av dem - fra VHS videoavspillere på 80-tallet til nykomlingen iPad - er den mer eller mindre kvelende bruken av DRM. Digital Rights Management, populært kalt Digital Restrictions Management, eksisterer fordi personene, eller helst selskapene, som eier rettighetene til produktet vil bestemme hvordan du bruker det.

Kjøper du deg en fysisk bok, er det opp til deg hvor og hvordan du ønsker å lese den. Det er opp til deg om du vil bruke boka til hatt, om du bruker den for å støtte opp et ustødig bord eller om du klipper den i fillebiter for å lime bokstavene sammen til et anonymt trusselbrev. Kjøper du deg en fysisk kortstokk, kan du gjøre så mangt med den ut over et slag Vri åtter eller Poker.

Kjøper du deg derimot et digitalt produkt, er det plutselig ikke du som har kontrollen over produktet ditt lenger. DVD-filmer har regionrestriksjoner. Kjøper du en film i USA, som har region 1, er det slett ikke sikkert du får spille den av på DVD-spilleren din hjemme i Norge, som er region 2. Kjøper du film i Apples iTunes, er det stor sannsynlighet for at den er forkrøplet med FairPlay. Liknende system finnes i teknologien som lar oss se HD-filmer fra Bluray på en HDTV. Om du ikke bruker godkjent utstyr, vil kvaliteten på det du ser og hører automatisk forringes, og det du ser og hører er ikke av så god kvalitet som du skulle forvente. Alt takket være HDCP.

Nå er vi lei av å bli lagt bånd på. Å bli fortalt hvordan vi kan eller ikke kan bruke produktene vi kjøper. Å la oss styre av firma som tenker egen vinning fremfor brukbarhet for forbrukerne.

Jeg oppfordrer dere alle til å bruke 4. mai til å markere deres standpunkt for en friere hverdag - en hverdag uten restriksjoner pålagt av pengegriske firma.