Overvåkningsevangeliet

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Den europeiske union om at hele Europa skulle loggføres i Datalagringsdirektivet. Denne første loggføringen ble innført mens Stoltenberg var landshøvding i Norvegr. Og nesten alle i de europeiske lender ofret velvillig sin egen integritet til fordel for storsamfunnets kamp mot terror og alvorlig kriminalitet. Stoltenberg sendte sine undersåtter på signingsferd rundt om i landet, siden han var av norvegiansk hærkomst, for å overbevise folket om at også de måtte ofre sin integritet. Og mens de var på reise, kom undersåtten Helga Pedersen med den overbevisende frasen "Redder vi et barn..." For overgrep mot barn forekommer ikke før bildebevis av overgrepet blir spredt.

Det var noen hyrder der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over integriteten sin. Med et stod en Arbeiderpartirepresentant foran dem, og overvåkingstrangen lyste om dem. De ble meget forferdet. Men representanten sa til dem: "Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: Nå skal alle deres handlinger på nett og mobil lagres i 6 til 12 måneder; Dette er løsningen, frelsen. Og dette skal dere ha til tegn: Det er ikke snakk om overvåkning av alle landets borgere, men om utsatt sletting av lagrede data." Med ett var representanten omgitt av en pretensiøs hærskare, som lovpriste direktivet og sang:
"Ære være total kontroll og fred på jorden blant mennesker som har forkastet sin integritet."

Da representantene hadde forlatt dem og vendt tilbake til moderpartiet, sa hyrdene til hverandre: "La oss se litt nærmere på dette Datalagringsdirektivet, om det er så fantastisk som Arbeiderpartiet har kunngjort oss." Og de skyndte seg av sted og fant direktivet på Internettet. Da de fikk se det, fortalte de alt som var blitt sagt til dem om dette såkalte underet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte og sammen ble de sikre på at direktivet ikke var godt for menneskeheten. De leste høyt fra Menneskerettighetene, og skuet bort på Germania, som hadde forkastet direktivet til fordel for personvernet. Men Stoltenberg, som hadde hatt innsyn i samtalene, stengte dette ute fra sitt hjerte uten å grunne på det. Senere vedtok Stoltenberg i Regjering at direktivet skulle innføres. Hyrdene trakk seg tilbake, mens de priste og lovet Menneskerettigheten, og lovte at det de hadde hørt og sett skulle spres videre, som det var spredt til dem.

... Men musikken min får du aldri!

FONO vil ha plateselskapene bort fra Spotify, skrev Aftenposten 26. juni. Bakgrunnen er at det drypper for lite kronasjer ned på artister, plateselskaper og opphavsmenn.

Platebransjen og FONO står selvfølgelig helt fritt til å gjøre som de vil. Om det er et så gjennomtenkt trekk, er jeg derimot usikker på.

Ifølge artikkelen er det anslagsvis 600.000 norske brukere av Spotify. Det er 600.000 potensielle kunder. Det er ikke dermed sagt at det er 600.000 som ønsker å høre på Vamp. Artikkelen henger seg opp i hvorvidt disse brukerne benytter den reklamefinansierte versjonen eller om de har betalt for å slippe å høre reklame.

Det man burde henge seg opp i, er hva slags avtale de ulike plateselskapene og artistene har med Spotify. Ifølge uoffisielle tall fra diskusjonsforumet til Spotify får uavhengige artister betalt 0,0013 kroner hver gang en låt streames, mens selskap ofte får 0,05 kroner for hver stream.

Når Majorstudio motar mellom 50.000,- og 100.000,- vil det si at med 0,05,-/stream er låter fra deres portefølje spillt mellom 1.000.000 og 2.000.000 ganger. Nå er det ikke sikkert de tallene stemmer, da det er TONO som har forhandlet frem avtalen med Spotify - og som solgte artistene på billigsalg i oppstartsfasen. Tall fra en artikkel Dagbladet skrev i august 2009 tyder på at det kan stemme - da de skrev at plateselskapet Junior Racing hadde mottatt 19 kroner for 55 100 streams (=0,00034,-/stream).

I Sverige har utbetalingene fra Spotify økt med 8 ganger hva som ble utbetalt i 2009. Stim, svenskenes svar på Tono, vil ikke uttale seg om antall ganger en låt streames - men heller fokusere på antallet brukere.

Om Spotify har gått over til en prissetting basert på et lands brukermasse kan jeg forstå at norske musikere sliter. Med potensielt 4,5 millioner brukere mot Sveriges 9,4 millioner er det ikke rart det blir tomt i kassa. Men en slik ordning virker svært så merkelig på meg. Hadde jeg og alle nordmenn med meg bare hørt på norsk musikk, svenskene på svensk musikk og så videre, ville jeg ha forstått en slik fordeling. Men jeg hører faktisk mer på utenlandsk musikk enn på norsk. Og hvem vet - kanskje sitter det en person i Spania som ikke gjør annet enn å høre på Vamp?

Hvis Spotify fremdeles betaler opphavsorganisasjonene i hvert enkelt land ut fra brukermassen, vil det da bety at Tono får betalt for hver gang jeg streamer en låt med en utenlandsk artist? Vil da den spanske opphavsrettighetsorganisasjonen motta alle pengene for personen som ikke brukte Spotify til annet enn å streame Vamp? Hvor er da belegget for at artisten skal få betalt for musikken vi hører på?

Dette blir bare spekulasjoner og tankelek fra min side. Men å gjøre det så enkelt å gi brukerne av den reklamebaserte utgaven av Spotify skylden for at norske plateselskap ikke tjener nok penger på Spotify, syns jeg blir for simpelt. Om mine antakelser har litt rot i virkeligheten, virker det å henge på Tonos jobb med å inngå avtaler med Spotify, ikke hvorvidt jeg betaler 99,-/mnd for å slippe å høre reklame. Jeg hører også musikk på reklamefinansiert radio, men har aldri hørt opphavsrettighetsorganisasjonene bedt meg om å betale dem for å høre på musikken der...

At Spotify i tillegg har mye av æren for at piratkopiering av musikk har gått ned, er kanskje ikke så interessant for platebransjen? Mon tro om bransjen tenkt over muligheten for at piratkopieringen, og ikke inntektene, vil øke dersom de trekker seg fra Spotify?

All your searches are belong to us

19. juni presenterte EU-politikerne Tiziano Motti og Anna Záborská et forslag om å utvide Datalagringsdirektivet til også å omfatte søkemotorer;

2. Asks the Council and the Commission to implement Directive 2006/24/EC and extend it
to search engines in order to tackle online child pornography and sex offending rapidly
and effectively;

 I likhet med Helga Pedersen, gjør de det for barnas beste. -Redder vi et barn, er det verdt det, har hun tidligere uttalt.

Tiziano og Anna er neppe noen teknologer. Jeg velger i alle fall å tro at de ikke har særlig teknisk innsikt med tanke på utspillet de kom med.

Ikke har de uttalt hva slags søkedata det er snakk om - ut over at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep. Ei heller hvem som skal håndtere lagringen av slike søk. Og på toppen av kransekaka mangler en definisjon på søkemotor.

En søkemotor er nemlig mer enn Google. Ja, faktisk er en søkemotor mer enn Bing, Yahoo og Kvasir også. Tygg litt på ordet. Er det ikke betegnende at ordet er sammensatt av ordene søke og motor? Altså en motor som søker? I overført betydning - et dataprogram som søker.

Slik teksten til Motti og Záborská står nå, gjelder forslaget alle søkemotorer. Alle dataprogram som søker. I og med at det skal brukes til å håndtere online barneporno og seksuelle overgrep, kan vi begrense det til å gjelde alle dataprogram som søker online.

Det er mange, det.

Det er de åpenbare - søkemotorene vi bruker for å finne informasjon på nettet. De jeg nevnte tidligere. De indekserer nettet, og gjør det enklere for oss å finne de nettsidene vi er på utkikk etter. Men de er ikke de eneste. Wikipedia har en liste over forskjellige søkemotorer. Den er neppe komplett. Det skal ikke så mye kompetanse til for å bygge en søkemotor som jobber seg gjennom nettet og bygger opp en søkbar database.

Men det stopper ikke der. Åneida! De fleste nettsted av en viss størrelse, og med respekt for brukerne, tilbyr muligheten til å søke på siden sin. Mange bruker teknologi tilbydd av de store - eksempelvis bruker VG Nett Google som sin leverandør av søkeresultat. Mens andre bruker egne søkemotorer tilknyttet publiseringssystemet sitt.

Nå må da vel alle mulige søkemotorer være omtalt? Åneida! Alle dynamiske nettsider omfattes også slik teksten er skrevet i dag. Alle dynamiske nettsider bygges opp på bakgrunn av gitte parametre ("søkeord"). Et typisk dynamisk nettsted henter ut tittel, bilde og ingress basert på gitte parametre, eksempelvis de ti nyeste artiklene i kategorien "musikk" publisert av "musiker".

Det er også det som skjer når du logger inn på en nettside. Om det er Facebook, Altinn eller Gmail kommer på det samme. Prosedyren er den samme. Når du logger inn, sender du brukernavn og passord til systemet. Systemet søker etter en kobling mellom brukernavn og passord, og presenterer et resultat ut fra om koblingen ble funnet eller ei.

I mine øyne, er alle sider som håndterer HTTP POST og HTTP GET-protokollene en form for søkemotor. Det vil si så å si alle.

I mitt hode vil altså de to smartingene overvåke så å si hele internett.

De sier ikke hvem som skal lagre disse søkene. Det har blitt foreslått på Twitter at søkemotorene selv skal lagre søkene. Men hvem skal overvåke og pålegge søkemotorene å gjøre det når det, slik teksten er nå, kan omfatte alle dynamiske sider på internett? Og har EU-/EØS-landene jurisdiksjon til å pålegge utenlandske selskap slike krav?

Det tror jeg ikke vil være gjennomførbart.

Det jeg tror kan være gjennomførbart, er at ISP'ene lagrer alle HTTP requester sammen med resten av DLD-materialet.

At det innebærer at ISP'ene, og deretter politiet, vil få tilgang til alle dine bevegelser på nettet, dine søk og dine brukernavn og passord, får så være. For vårt eget personvern er vel ikke så viktig så lenge vi kan redde et barn. Eller hva?

Åpent tilgjengelig?

Som nevnt i en tidligere bloggpost, skal det brukes åpne dokumentstandarder på offentlige nettsteder fra 1. januar 2010.

Dette betyr at brukere av alle kommunale eller statlige nettsteder kan lese dokumenter uavhengig av hvilken programvare og type datautstyr den enkelte bruker.

Via @jonwesselaas ramlet jeg over bloggen til Forvirra Halvnerd, som i et innlegg skriver om sitt forsøk på å hente data ut fra publisert materiale hos Post- og Teletilsynet.

(...) jeg høyreklikker og lagrer samtlige oppføringer på januar og februar i år for å behandle dette videre, så kommer problemet, arkivet er lagret i Word 2003 HTML, dette medfører at informasjon jeg søker ligger i pluss minus 50 linjer fra treff etter klartekst søk.

Om normen for offentlig tilgjengelig informasjon, er lik dette eksemplet fra Post- og Teletilsynet, har det offentlige feilet i sin egen forskrift om å bruke åpne standarder. Javisst, det er HTML. Men det er ikke validerende HTML! Så langt ifra! Alle som har holdt på med webutvikling i større eller mindre grad, vet at Microsofts Office-programmer ikke er til å stole på når det gjelder åpne standarder.

Når den nye forskriften slår fast at informasjonen skal være tilgjengelig uavhengig av programvare og datautsyr, er det viktig å forstå at selv om man velger fil > lagre som web-side i Word, betyr ikke det at det er ren HTML som kommer ut.

Ikke bare kan uren HTML-kode føre til at nettsiden ser rar og merkelig ut, eller at informasjonen er vanskelig tilgjengelig - som i Forvirra Halvnerd sitt tilfelle. Det kan også føre til at informasjonen blir utilgjengelig for enkelte, eksempelvis blinde og fysisk handicapede som bruker braille leselist eller tekst-til-tale.

Det offentlige bør være en foregangsenhet i å gjøre informasjonen tilgjengelig for alle. Det bør gjøres så bra at private aktører tar det til etteretning, og følger etter. Her handler det ikke bare om å følge W3C-standardene, men på alle måter gjøre informasjon like tilgjengelig for alle.

Addendum: Etter at @asleo retweeta min tweet om dette blogginnlegget, fant jeg fram til at han har vært med på å oversette Dive Into Accessibility til norsk - Kast deg ut i tilgjengelighet, en gratis e-book om å gjøre nettsteder mer tilgjengelige.

Mai - en måned for frihet og rettigheter

Om ikke lenge er den her, dagen da togene aldri står. Dagen da alle enten tar toget eller står på sidelinjen og observerer det. Dagen verken NSB eller Jernbaneverket kan få det til å spore av. Dagen da vi feirer vår egen grunnlov, at vi ble fri unionen med Sverige.

17 dager tidligere er det også mange av oss som går i tog. Også denne gangen for frihet og rettigheter. Friheter og rettigheter vi i dag tar for gitt, som 8 timers arbeidsdag, 8 timers frihet og 8 timers hvile. I dag føler kanskje mange av oss at vi har all friheten vi trenger. At verden er perfekt. At vi i Norge lever som vi vil, gjør som vi vil.

Men gjør vi det? Er vi bare bundet av lovverket Den norske stat har tredd ned over oss? Er det annet som tvinger oss til å gjøre som vi ikke vil?

Verden vi befinner oss i er fylt til randen av teknologiske duppedingser - mange til vår forlystelse og glede. Dog felles for svært, svært mange av dem - fra VHS videoavspillere på 80-tallet til nykomlingen iPad - er den mer eller mindre kvelende bruken av DRM. Digital Rights Management, populært kalt Digital Restrictions Management, eksisterer fordi personene, eller helst selskapene, som eier rettighetene til produktet vil bestemme hvordan du bruker det.

Kjøper du deg en fysisk bok, er det opp til deg hvor og hvordan du ønsker å lese den. Det er opp til deg om du vil bruke boka til hatt, om du bruker den for å støtte opp et ustødig bord eller om du klipper den i fillebiter for å lime bokstavene sammen til et anonymt trusselbrev. Kjøper du deg en fysisk kortstokk, kan du gjøre så mangt med den ut over et slag Vri åtter eller Poker.

Kjøper du deg derimot et digitalt produkt, er det plutselig ikke du som har kontrollen over produktet ditt lenger. DVD-filmer har regionrestriksjoner. Kjøper du en film i USA, som har region 1, er det slett ikke sikkert du får spille den av på DVD-spilleren din hjemme i Norge, som er region 2. Kjøper du film i Apples iTunes, er det stor sannsynlighet for at den er forkrøplet med FairPlay. Liknende system finnes i teknologien som lar oss se HD-filmer fra Bluray på en HDTV. Om du ikke bruker godkjent utstyr, vil kvaliteten på det du ser og hører automatisk forringes, og det du ser og hører er ikke av så god kvalitet som du skulle forvente. Alt takket være HDCP.

Nå er vi lei av å bli lagt bånd på. Å bli fortalt hvordan vi kan eller ikke kan bruke produktene vi kjøper. Å la oss styre av firma som tenker egen vinning fremfor brukbarhet for forbrukerne.

Jeg oppfordrer dere alle til å bruke 4. mai til å markere deres standpunkt for en friere hverdag - en hverdag uten restriksjoner pålagt av pengegriske firma.

Vår digitaliserte hverdag

Blandet med alle årets aprilsspøker, dukket følgende nyhet opp: Det finske postvesenet vil åpne all post, scanne den og sende den videre til deg som vedlegg i en e-post. Av praktiske årsaker, selvfølgelig. Så slipper de å sende ut postbudet så ofte.

Håndskriften er døden nær, skriver forskerne. En nyhet som gleder mange, sikkert også det finske postvesenet. Jeg, derimot, er litt bekymret. Ikke fordi jeg er postbud, og er redd for å bli overflødig. Ikke fordi jeg lever av å selge penner og papir. Ei heller fordi jeg ikke skulle klare å benytte meg av en skjerm og et tastatur. Men fordi det ligger i teknologiens natur at det hele tiden foregår en utvikling. Et håndskrevet brev fra 1980 lar seg lett lese i dag - forutsatt at brevet har blitt lagret på en forsvarlig måte. Men et dokument skrevet i tekstbehandlingsprogrammet Brum på en Tiki 100-maskin - hvordan leser man det?

Det første problemet man støter på er at dokumentet ligger lagret på en 5¼" diskett. Diskett?! Om man kjøper en ny datamaskin i dag, får man knapt med en diskettstasjon - og iallefall ikke en på 5¼"!

Det neste problemet vil være å få datamaskinen til å forstå filformatet. I sin griskhet og egenrådighet etter å få oss til å kjøpe akkurat deres produkt, har programvareleverandørene gjort sitt for at deres filformat ikke nødvendigvis skal la seg åpne av konkurrentenes tilsvarende programmer. Og ikke bare det - den rivende utviklingen har gjort at dokument skrevet i en nyere utgave ikke lar seg åpne i en eldre utgave av samme program.

Fra 1. januar i år skal alt innhold på den norske stats og alle kommuners nettsteder bestå av åpne standarder. Det vil i praksis bety at man skal kunne gjøre seg bekjent av innholdet uansett hva slags enhet man bruker. I tillegg vil det i fremtiden gjøre det enklere å kunne tyde fordums filer.

At kommune og stat gjør sitt er vel og bra, men vi som forbrukere bude kanskje også ta oss i akt for hvordan vi benytter og tar vare på våre digitale budskap?

Og hva om noen slår av strømmen...?

De sosialpornografiske medier

SOSIALPORNOGRAFI!, ropte en bekjent av meg da det ble snakk om Facebook. Der skulle vedkommende aldri sette sine digitale føtter!

Mulig vedkommende hadde lest litt for mange sosiale fadeser på Failbooking, Lamebook eller Facebookfails.

Også på Twitter foregår åpenlyse såpeoperaer - til forlystelse for de interesserte. På nettsteder som penest.no og HOTorNOT kan man la narsissismen flyte fritt. Chatroulette tiltrekker seg musikere og personer totalt blottet for skam.

Tilbudene er tilgjengelige. Over hele internett. For enhver smak. Men er det slik at alle som legger ut et bilde eller en statusoppdatering på Faceboook havner på Lamebook? Kunne Twitter like gjerne hett Dramaqueen Paradise? Får alle på penest.no eller HOTorNOT toppscore og økt selvtillit? Leker alle på Chatroulette med "instrumentene" sine?

Jeg opplever ikke sosiale medier slik.

Facebookoppdateringene til mine venner går i trivielle ting - som å være sliten etter et vårkurs, venner som finner sammen eller muligens årets siste skitur.

Personene jeg har valgt å følge på Twitter har heller ikke laget det helt store rabalderet. Det diskuteres, det er uenighet. Men å kalle noen av dem for dramaqueens vil være å dra strikken uendelig langt. De lærer meg forøvrig villig opp i tema som interesserer meg.

Eistein Guldseth skrev et blogginnlegg hvor han spør om sosiale medier var mer sosiale før. Jeg mener han tar feil. Sosiale medier som plattform gir i økende grad mulighet for å være sosial. Tjenester som går parallelt med de tjenestene jeg har nevnt, og tjenester som går i helt andre retninger, finnes i hopetall.

Og som jeg skriver i svaret til ham - Jeg mener det er menneskene som benytter de sosiale mediene som gjør dem sosiale. Ikke tjenestene i seg selv.

Det er opp til deg og meg om vi vil uttrykke sosialpornografisk narsissisme. Men det er ikke opp til deg eller meg om vi blir hørt. I motsetning til mer tradisjonelle medier, skumleser vi på nett - søker etter stikkord som opptar oss. Det er derfor også opp til deg og meg om vi vil oppfatte våre medmenneskers sosialpornografi.

Det mener jeg stiller i kontrast til tradisjonelle medier - hvor realityserier fyller eteren og avisene melker realitydeltakerne for det de er verdt. Her får jeg full pakke, forutbestemt av produsenten. Her kan ikke jeg gå inn og bare følge én eller to personer, og la de andre seile sin egen sjø.

Da blir valget å se eller ikke se, lese eller ikke lese. Og jøje meg hvor enkelt det er å skifte kanal eller lese en annen avis istedet. Så får det være opp til alle og enhver å bestemme seg for hvor sosialpornografien lever best.

Tilbake til fremtiden

Eric Arthur Blair aka George Orwell skrev i 1949 fremtidsromanen 1984 - en roman som omhandler et totalitært system hvor individets rettigheter er så godt som ikke-eksisterende.

Romanen har blitt plukket fram som et skrekkeksempel på hvordan internett kan utvikle seg, hvor man i samme åndedrag har ledd lett over hvor flåsete og usannsynlig det er. Internett er jo så stort!

Nå er kanskje situasjonen nærmere enn mange skulle tro. I Norge har man i det siste diskutert innføringen av Datalagringsdirektivet, som har som oppgave å gjøre våre kommunikasjonsvaner lettere tilgjengelige for lovens lange arm. Tilhengerne av direktivet har gjort sitt for å selge det inn til Hvermannsen ved å koble det til overgrepssaker. Motstanderne lurer på hvor personvernet tar veien. For det er jo ikke slik at bare de slemme skal overvåkes. Neida, her skal vi overvåkes alle mann, om vi overgriper, blir overgrepet eller bare leser om det i avisa. Helga Pedersen (Ap) sa tidlig i debatten om DLD at man skulle redde barn fra barnepornoen med direktivet. Nå nylig kritiserte IKT-etterforsker Lars Eirik Nilssen mangelen på direktivet, og ga det så godt som skylden for at de ikke fikk spore 30 e-postadresser til potensielle overgrepsofre. At DLD ikke gjelder for web-baserte tjenester, som e-post via Hotmail, eller IM-tjenster, som MSN Messenger, nevnte han ikke. Mulig han ikke visste, mulig han ikke forstod.

Arne Johannessen fra Politiets Fellesforbund uttalte noen dager senere at det er viktig å innføre DLD nå, for deretter å tette hullene senere. Men Norge har ikke jurisdiksjon overfor utenlandske selskap. Så hvordan Johannessen tenker å hente ut informasjon om potensielle overgripere og ofre fra selskap som tilbyr nevnte kommunikasjonstjenester, skjønner neimen ikke jeg.

Om han da ikke har tenkt å forby nordmenn å benytte seg av utenlandske tjenester som lar deg kommunisere med andre. For sensur er jo ikke noe nytt på internett. Store, stygge Kina er vel velkjent for alle med sin vederstyggelige sensur av alt som kan være så uheldig å kritisere styre og stell. Men slik kan vi vel ikke ha det i Norge? Vi er jo en del av det frie Vesten! Her godtar vi at Kripos sensurerer tilgangen vår til kjente barneporno-adresser. En holdning man deler mange steder i Vesten, deriblant Australia. Men de har jo Kina som forbilde.

Mens vi i Norge har kranglet om mulighetene til å lagre bare litt personlig materiale litt lenger enn hva som ofte allerede er tilfelle, og i tillegg gjøre det mer tilgjengelig, snakker resten av verden om å overvåke enda mer. Skjult i de hemmelige forhandligene rundt Anti Counterfeit Trade Agreemente (ACTA) ligger det tiltak for å verne om opphavsretten. I og for seg kanskje en god tanke for de som blir utsatt for piratkopiering. Akkurat som at det helt sikkert er helt ubeskrivelig å bli utsatt for seksuelle overgrep, uten sammenligning forøvrig. ACTA vil legge ansvaret for overvåkningen over på ISP'ene. Din leverandør av kommunikasjon til omverdenen, som i bunn og grunn vet alt du foretar deg, skal være den som sier om det du gjør er lov eller ei. Og er det ikke lov, klipper de snora - og du blir overlatt til deg selv uten nettforbindelse, ikke ulikt Three Strikes-loven de ville innføre i Frankrike. Man kan spørre seg hvor rettferdig det er at en hel husholdning blir straffet for noe kanskje én i husholdningen har gjort. Og at ACTA bryter med mange lands lover er visst ikke så viktig. Hvordan blir det for eksempel i Finland, hvor alle borgere nå har en lovfestet rett til å ha tilgang til internett?

Ikke nok med at ACTA vil kontrollere deg når du sitter hjemme eller på jobb. Også på grensa skal du kontrolleres. For hvem vet hva du har liggende av filer på harddisken, MP3-spilleren eller på mobilen som kan være illegalt å ta med seg inn på fremmed jord? Hva om filer du trodde du hadde tilgang til på lovlig vis i Norge ikke viste seg å være tilgjengelige i landet du reiste til? Hva om du tar med deg Mein Kampf, som er ulovlig å distribuere og kopiere i Tyskland, til, nettopp, Tyskland?

Sensur av innhold ser forøvrig også ut til å bre om seg til å gjelde gadgetprodusenter. Apple, ikke helt ukjent produsent av iPhone, iPad og iPod, har i det siste sensurert nakenhet. De har gått så langt at de sensurerer applikasjoner til tyske Stern og Spiegel. Det som er litt underlig, er at Apple lar Playboy og FHM få beholde sine.

Amazon har også allerede fjernet innhold. Bøker brukerne i god tro hadde kjøpt til sine Kindle leseplater uten å si fra til brukerne først. Ironisk nok gjaldt det Orwells bøker Kamerat Napoleon og 1984.